Voksenmobbing

Det at vi ble mobbet og trakassert av et samboerpar nesten hver gang vi gikk ut av ytterdøren vår førte til at vi mistet mye av den positive livsgnisten vi hadde hatt. Det førte til at vi kvidde oss for å gå ut av huset. Dette ga oss mange negative tanker.  

• Hva gjorde vi feil?  
• Var det vår skyld?  
• Oppførte vi oss virkelig så ille som disse menneskene påstod?  
• Hvem var disse menneskene som dag ut og dag inn rakket ned på oss?  
• Hvem var disse menneskene som ikke ønsket oss godt?  
• Hvorfor mobbet og trakasserte de oss? 
• Hvorfor plaget de barna våre? 

Vi begynte etterhvert å bli mer og mer innadvendte. Holdt oss mer og mer for oss selv. Begynte mye med hjemmekontor. Tok mer og mer avstand fra de andre naboene, vennene våre og familiene våre.  

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Enda verre ble det da vi fant ut at det hadde oppstått rykter om oss. Rykter som naboen satte ut. Falske rykter.  For det var nettopp det vi hørte på «byen». En arbeidsplass i denne lille byen hvor begge disse naboene våre arbeidet, var blitt et arnested for usanne rykter. Og vi hørte at det var mange helt ville, usanne og uriktige historier om oss.  

• Hvorfor gjorde de dette?  
• Hvorfor ville de oss så ille?  
• Hvem kan synes at dette er greit lyge om andre?  
• Hvorfor snakke usant om andre, bare for å ødelegge, trakke ned på og rakke ned på – uten mål og mening? 

Hvorfor? Hadde de virkelig ikke mer i livene sine enn å rakke ned på oss? Snakke med andre om andre ting enn oss? 

 Vi merket etterhvert at naboparet begynte å oppsøke andre naboer. De allierte seg med andre, med sine oppdiktede historier om oss. Dessverre for oss så «bet» det ene nabohuset på historiene deres. De begynte å rotte seg sammen. De dannet tropp ved innkjørselen vår. Noen ganger flere ganger daglig. Der samlet de seg. Vi oppdaget også at det ble sendt meldinger om oss mellom dem om oss og at vi ble diskutert og publisert på sosiale medier.  

 Vi hørte flere ganger når de stod i innkjørselen at de snakket om oss. Vi hørte at de lo mens de pratet stygt om oss mens de så opp mot huset vårt og vinduene våre. Vi hadde ofte vinduene våre åpne i 2. etasje, spesielt på varme sommerdager og kvelder. Vi følte at dette var ekkelt og nedlatende. Det virket som at de stod der med mening. Dannet en tropp liksom og pratet litt høyere enn vanlig – sikkert for at de ville at vi skulle høre dem. 

 Etter hvert holdt vi oss mest for oss selv. Gikk etter hvert mindre og mindre ut. Vi prøvde å unngå å oppholde oss på plasser hvor vi kunne møte dem. Vi begrenset opphold i hagen vår. Var nesten aldri på den siden av eiendommen som grenset til disse naboene.  

 Vi tok ned postkassen vår fra felles postkassestativ, for der møtte de oss ofte (de løp som oftest ut i postkassen deres når vi gikk i vår postkasse – og sa stygge kommentarer), vi gikk sjeldnere ut med søpla, når barna var ute var vi alltid to voksne tilstede i tilfelle det skulle skje at de viste fing til barna eller at de kjeftet eller lagde skumle dyrelyder til dem eller slengkommentarer om foreldrene deres.  

• «dere er galne» 
• «fitte» 
• «dra til helvete»
• «det er ingen som liker dere» 
• «jeg spyr når jeg ser deg» 
• «du er syk» 
• «du trenger medisin» 
• «ditt stygge tryne» 

 Det ble etter hvert så ille at vi måtte få hjelp av andre til å få barna våre til og fra skole
Da gjorde de aldri noe.
Da var de stille.
Da turte de ikke.  

Historien vi vil dele med dere begynner i det vi flytter fra en storby til en liten by.

Vi flyttet for å finne ro, glede og slippe unna storbylivets mas og utfordringer. Dette var vår drøm, som vi i lang tid hadde planlagt. Og da våre små herlige barn kom til verden valgte vi å iverksette drømmen. Dette ville bli en god og trygg oppvekst for barna våre tenkte vi. Nærhet til småbyliv, hav og natur. Et kinder-egg for småbarnsfamilier. Den lille byen til virket harmonisk og lykkelig, og de menneskene vi møtte på vår vei var koselige og hyggelige. Vi kjøpte oss et hus i et område som virket rolig, barnevennlig og trygt. Et nydelig område. Barna trivdes og fikk venner, og vi voksne fikk gode venner i noen av de nærmeste naboene. Her hang man over gjerdet til naboene og tok en kaffe sammen, eller stakk innom når man ønsket det. Det var et godt fellesskap. Fuglene kvitret og det virket som det ikke var noen mørke skyer på himmelen. Livet var godt å leve, for liten og for stor. Det meste av det vi så var i fine farger.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Alle var hyggelige. Det følte vi virkelig. Men selv om vi følte dette så var virkeligheten ikke slik. Den gangen vi var ny-innflyttet til området la vi spesielt merke til et utsagn et samboerpar i nærheten av oss sa til oss den første dagen vi møtte dem. Helt uoppfordret sa de første gangen vi snakket med dem «Vi er rolige mennesker, vi plager ingen» mens de smilte og så lo de. Det gjorde vi også. Smilte og lo sammen med dem. Fordi vi liker rolige mennesker som ikke plager noen. Dette var starten på vårt mareritt. Etter dette møtet. Dette var egentlig starten på denne bloggen.

Vi to har mange ganger snakket om denne episoden. Hvorfor sa de dette. For dette virket helt uskyldig, men etter 6 år så var det dette samboerparet som total gruset våre liv.

En kan gjøre seg noen tanker når man for første gang skal skrive et blogginnlegg. Tanker om at det virkelig er oss som skal skrive et blogginnlegg – og ikke minst at vi skal skrive om noe så alvorlig som det å bli mobbet. Mobbet når man er voksen.

For noen år siden, visste vi ikke noe om alvorlig mobbing blant voksne. Vi var jo selvsagt vant til at det ble fleipet blant vennegjengen, men ikke noe i den duren som kunne oppfattes som alvorlig og skadelig. Vi trodde at den alvorlige mobbingen, og den skadelige mobbingen, fantes spesielt blant barn og unge. For det er jo faktisk den man hører mest om. Det står jo om det i avisen, i blader, Facebook, og man hører stadig om det. Mobbekampanjer. Vi har jo selv vært der som barn. Heldigvis var vi heldige, vi slapp unna mobbing i barne- og ungdomsårene. Men vi fikk med oss andre som ble mobbet. Og mobberen. Det var alltid best å prøve å holde seg inne med mobberen. Da kunne man selv unnslippe. Og vi visste jo selvsagt at mobbing ikke var bra. Vi visste at mobbing ikke er en bra ting å gjøre, og at man skal være snill og god med andre. Vi ble prentet inn med at dersom vi så noen som mobbet eller om vi selv ble mobbet, så skulle vi si ifra til en voksen, til en lærer, til rektor eller noen andre. Da kan man få hjelp. Da kan man få trøst. Og man kan kanskje finne veien ut av det.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Vi unnslapp barne- og ungdomsårene. Men vi – i vår beste alder, med de gode jobbene våre, vennene våre, skulle i årene fremover få oppleve et mareritt. Ikke bare oss voksne, vi hadde jo små barn også. Barn under 7 år. Også disse ble mobbet og trakassert.

Med noe mellomrom denne tiden har vi skrevet en «logg» om siste hendelser. Denne loggen er fylt med tanker og triste opplevelser og erfaringer.  Nå vil vi dele litt av Loggen vår med dere. Vi håper at dere skjønner at vi anonymiserer oss selv. Mest med tanke for barna våre og fremtiden deres.

Historien vår begynner med at vi flytter fra en storby til en liten by. Vi bosatte i et område som virket rolig, barnevennlig og koselig. Vi ble venn med mange naboer, og var på hilse eller talefot med alle. Vi begynte å få venner og heldigvis så fikk barna våre også et godt nettverk med naboer og venner. Dette var viktig mente vi. Det var dette som var grunnen til at vi flyttet – for at barna skulle få oppleve et godt liv slik som vi hadde da vi selv var små.

Men etter ca. 2 år begynte ting å endre seg for oss.

Vi vil begynne å dele videre med dere i neste blogginnlegg.