Det at vi ble mobbet og trakassert av et samboerpar nesten hver gang vi gikk ut av ytterdøren vår førte til at vi mistet mye av den positive livsgnisten vi hadde hatt. Det førte til at vi kvidde oss for å gå ut av huset. Dette ga oss mange negative tanker.
- Hva gjorde vi feil?
- Var det vår skyld?
- Oppførte vi oss virkelig så ille som disse menneskene påstod?
- Hvem var disse menneskene som dag ut og dag inn rakket ned på oss?
- Hvem var disse menneskene som ikke ønsket oss godt?
- Hvorfor mobbet og trakasserte de oss?
- Hvorfor plaget de barna våre?
Vi begynte etterhvert å bli mer og mer innadvendte. Holdt oss mer og mer for oss selv. Begynte mye med hjemmekontor. Tok mer og mer avstand fra de andre naboene, vennene våre og familiene våre.
Enda verre ble det da vi fant ut at det hadde oppstått rykter om oss. Rykter som naboen satte ut. Falske rykter. For det var nettopp det vi hørte på «byen». En arbeidsplass i denne lille byen hvor begge disse naboene våre arbeidet, var blitt et arnested for usanne rykter. Og vi hørte at det var mange helt ville, usanne og uriktige historier om oss.
- Hvorfor gjorde de dette?
- Hvorfor ville de oss så ille?
- Hvem kan synes at dette er greit lyge om andre?
- Hvorfor snakke usant om andre, bare for å ødelegge, trakke ned på og rakke ned på – uten mål og mening?
Hvorfor? Hadde de virkelig ikke mer i livene sine enn å rakke ned på oss? Snakke med andre om andre ting enn oss?
Vi merket etterhvert at naboparet begynte å oppsøke andre naboer. De allierte seg med andre, med sine oppdiktede historier om oss. Dessverre for oss så «bet» det ene nabohuset på historiene deres. De begynte å rotte seg sammen. De dannet tropp ved innkjørselen vår. Noen ganger flere ganger daglig. Der samlet de seg. Vi oppdaget også at det ble sendt meldinger om oss mellom dem om oss og at vi ble diskutert og publisert på sosiale medier.
Vi hørte flere ganger når de stod i innkjørselen at de snakket om oss. Vi hørte at de lo mens de pratet stygt om oss mens de så opp mot huset vårt og vinduene våre. Vi hadde ofte vinduene våre åpne i 2. etasje, spesielt på varme sommerdager og kvelder. Vi følte at dette var ekkelt og nedlatende. Det virket som at de stod der med mening. Dannet en tropp liksom og pratet litt høyere enn vanlig – sikkert for at de ville at vi skulle høre dem.
Etter hvert holdt vi oss mest for oss selv. Gikk etter hvert mindre og mindre ut. Vi prøvde å unngå å oppholde oss på plasser hvor vi kunne møte dem. Vi begrenset opphold i hagen vår. Var nesten aldri på den siden av eiendommen som grenset til disse naboene.
Vi tok ned postkassen vår fra felles postkassestativ, for der møtte de oss ofte (de løp som oftest ut i postkassen deres når vi gikk i vår postkasse – og sa stygge kommentarer), vi gikk sjeldnere ut med søpla, når barna var ute var vi alltid to voksne tilstede i tilfelle det skulle skje at de viste fing til barna eller at de kjeftet eller lagde skumle dyrelyder til dem eller slengkommentarer om foreldrene deres.
- «dere er galne»
- «fitte»
- «dra til helvete»
- «det er ingen som liker dere»
- «jeg spyr når jeg ser deg»
- «du er syk»
- «du trenger medisin»
- «ditt stygge tryne»
Det ble etter hvert så ille at vi måtte få hjelp av andre til å få barna våre til og fra skole
Da gjorde de aldri noe.
Da var de stille.
Da turte de ikke.