«Det er ingen som liker deg. Det er ingen som snakker fint om deg. Du er gatas skrekk. Fitte!»

Den første gangen de sa til oss «Det er ingen som liker deg. Det er ingen som snakker fint om deg. Du er gatas skrekk» ble vi forskrekket. Vi var jo bare i hagen vår og lekte med barna våre. Og helt ut av det blå så kom kommentarene: «Det er ingen som liker deg» og «Det er ingen som snakker fint om deg» Det var svært sårende å høre noe sånt.

Det var første gang i livene våre at vi hørte dette. Barna våre hørte det også. Den rolige atmosfæren i livene våre endret seg denne dagen. Vi gikk først til motangrep og spurte dem hvorfor de sa noe så stygt til oss. «Dere er gatas skrekk». Vi fikk aldri noe svar på hvorfor de sa dette til oss.

I tiden som kom passet vi på å flykte fra hagen vår og inn i huset når vi ble «angrepet». Fordi at ordene som ble sagt til oss ble sagt sint og med høy stemme. Slik at alle kunne høre det.

• “Du er en dyremishandler” 
• «Vi skal melde deg til dyrevernet» 
• “Vi skal anmelde deg til Politiet”
• “Du skal anmeldes til Barnvevernet”
• «Dere hørere fra advokaten vår på tirsdag”
• “Du er så stygg at det trengst pose på hodet ditt for å ikke spy”
• “Die bitch”
• “Pass barna dine…..” 
• “Det er godt det 2 barn i huset deres som jeg kan plage”, 
• “Fitte”
• “Du skal bures inne og bør aldri få komme ut igjen” 
• «Du er feit» 
• «Om du trener like mye som meg vil du se like fin ut som meg»
• «Du er skalla, du har et stygt tryne»
• «Du ser ikke ut, jeg spyr når jeg ser deg»
• «Hei, din syke Fitte!»

Dette ble hverdagen vår. Tallrike kombinasjoner med drittslenging. Om og om igjen. Dersom vi gikk ut ytterdøren vår, merket vi at de oppdaget oss med en gang. Da åpnet de et vindu, eller gikk ut av sitt hus for å møte oss. For å vise seg.

Etter en tid så passet på å kommentere til oss med lav stemme, slik at bare de nærmeste hørte dette. De nærmeste- det var oss. For det virket som at de nå var begynt å sjekke omgivelsene rundt seg før de sa noe. Sjekket at det ikke var andre naboer ute, eller noen andre som kunne høre hva de sa.

«Du er gal – gå inn og ta medisinen din». «Dere skulle aldri fått lov å ha barn» «Dere er syke».

Vi ble like sjokkert hver gang, og valgte etter hvert å ikke si noe imot. Bare lot dem være, bare lot dem få si det de ville til oss. Late som at de ikke var der. Vi bare fortsatte med det vi holdt på med, som for eksempel gå ut med bosset, gå inn/ ut av bilen eller noe annet vi gjorde utenfor huset vårt.

Dersom barna våre var med, tok vi dem alltid med inn i huset og lukket vinduene i de rommene hvor de oppholdt seg sånn at de ikke kunne høre naboene. Vi prøvde så godt vi kunne overfor barna å late som ingenting. Passe på at de ikke fikk høre kommentarene som ble slengt mot oss. Byttet soverom sånn at barna ikke var vendt mot naboene når de skulle sove.

For oss var disse kommentarene veldig såre. Vi følte at det var urettferdig at noen skulle kalle oss gal, eller at noen mente at vi trengte medisiner for å «fungere normalt». Vi kunne heller ikke skjønne at noen mente at vi ikke skulle ha barn. Vi selv mener at vi er gode foreldre som faktisk strekker seg enda lenger enn mange andre foreldre for at barna våre skal ha det bra.

Eller at vi var gatas skrekk.

For vi var ikke gatas skrekk.

Det viste seg nemlig i ettertid – at det var dem som var gatas skrekk.