Historien vi vil dele med dere begynner i det vi flytter fra en storby til en liten by.
Vi flyttet for å finne ro, glede og slippe unna storbylivets mas og utfordringer. Dette var vår drøm, som vi i lang tid hadde planlagt. Og da våre små herlige barn kom til verden valgte vi å iverksette drømmen. Dette ville bli en god og trygg oppvekst for barna våre tenkte vi. Nærhet til småbyliv, hav og natur. Et kinder-egg for småbarnsfamilier. Den lille byen til virket harmonisk og lykkelig, og de menneskene vi møtte på vår vei var koselige og hyggelige. Vi kjøpte oss et hus i et område som virket rolig, barnevennlig og trygt. Et nydelig område. Barna trivdes og fikk venner, og vi voksne fikk gode venner i noen av de nærmeste naboene. Her hang man over gjerdet til naboene og tok en kaffe sammen, eller stakk innom når man ønsket det. Det var et godt fellesskap. Fuglene kvitret og det virket som det ikke var noen mørke skyer på himmelen. Livet var godt å leve, for liten og for stor. Det meste av det vi så var i fine farger.
Alle var hyggelige. Det følte vi virkelig. Men selv om vi følte dette så var virkeligheten ikke slik. Den gangen vi var ny-innflyttet til området la vi spesielt merke til et utsagn et samboerpar i nærheten av oss sa til oss den første dagen vi møtte dem. Helt uoppfordret sa de første gangen vi snakket med dem «Vi er rolige mennesker, vi plager ingen» mens de smilte og så lo de. Det gjorde vi også. Smilte og lo sammen med dem. Fordi vi liker rolige mennesker som ikke plager noen. Dette var starten på vårt mareritt. Etter dette møtet. Dette var egentlig starten på denne bloggen.
Vi to har mange ganger snakket om denne episoden. Hvorfor sa de dette. For dette virket helt uskyldig, men etter 6 år så var det dette samboerparet som total gruset våre liv.
