En kan gjøre seg noen tanker når man for første gang skal skrive et blogginnlegg. Tanker om at det virkelig er oss som skal skrive et blogginnlegg – og ikke minst at vi skal skrive om noe så alvorlig som det å bli mobbet. Mobbet når man er voksen.
For noen år siden, visste vi ikke noe om alvorlig mobbing blant voksne. Vi var jo selvsagt vant til at det ble fleipet blant vennegjengen, men ikke noe i den duren som kunne oppfattes som alvorlig og skadelig. Vi trodde at den alvorlige mobbingen, og den skadelige mobbingen, fantes spesielt blant barn og unge. For det er jo faktisk den man hører mest om. Det står jo om det i avisen, i blader, Facebook, og man hører stadig om det. Mobbekampanjer. Vi har jo selv vært der som barn. Heldigvis var vi heldige, vi slapp unna mobbing i barne- og ungdomsårene. Men vi fikk med oss andre som ble mobbet. Og mobberen. Det var alltid best å prøve å holde seg inne med mobberen. Da kunne man selv unnslippe. Og vi visste jo selvsagt at mobbing ikke var bra. Vi visste at mobbing ikke er en bra ting å gjøre, og at man skal være snill og god med andre. Vi ble prentet inn med at dersom vi så noen som mobbet eller om vi selv ble mobbet, så skulle vi si ifra til en voksen, til en lærer, til rektor eller noen andre. Da kan man få hjelp. Da kan man få trøst. Og man kan kanskje finne veien ut av det.
Vi unnslapp barne- og ungdomsårene. Men vi – i vår beste alder, med de gode jobbene våre, vennene våre, skulle i årene fremover få oppleve et mareritt. Ikke bare oss voksne, vi hadde jo små barn også. Barn under 7 år. Også disse ble mobbet og trakassert.
Med noe mellomrom denne tiden har vi skrevet en «logg» om siste hendelser. Denne loggen er fylt med tanker og triste opplevelser og erfaringer. Nå vil vi dele litt av Loggen vår med dere. Vi håper at dere skjønner at vi anonymiserer oss selv. Mest med tanke for barna våre og fremtiden deres.
Historien vår begynner med at vi flytter fra en storby til en liten by. Vi bosatte i et område som virket rolig, barnevennlig og koselig. Vi ble venn med mange naboer, og var på hilse eller talefot med alle. Vi begynte å få venner og heldigvis så fikk barna våre også et godt nettverk med naboer og venner. Dette var viktig mente vi. Det var dette som var grunnen til at vi flyttet – for at barna skulle få oppleve et godt liv slik som vi hadde da vi selv var små.
Men etter ca. 2 år begynte ting å endre seg for oss.
Vi vil begynne å dele videre med dere i neste blogginnlegg.