Når vi nå skriver vår 6.blogg merket vi at det blir tyngre og tyngre å sette seg ned og gjennomgå på nytt alle hendelsene vi har opplevd.
Heldigvis har vi i dag fått et nytt liv hvor vi har fått fred og vi prøver å gå videre med livene våre og legge dette bak oss så godt som det lar seg gjøre.
Når vi skriver i bloggen så går vi tilbake i tid og oppsøker hendelsene som skjedde, og ikke minst personene. Det kan til tider være tungt og vi føler både avsky, frustrasjon og til og med sinne.
Mest sinne på oss selv for at vi lot det gå så langt. Vi skulle ha flyttet for lengst. Men det var mange andre forhold i livene våre som ikke tillot at vi flyttet før vi faktisk gjorde det.
Sinne, frustrasjon, depresjon, og noen ganger har vi tårer i øynene når vi leser gjennom et innlegg før vi publiserer det.
Hvorfor vi gjør dette? Hvorfor velger vi å påføre oss selv dette ved å gå gjennom opplevelsene igjen?
Vi håper å hjelpe noen som trenger det ved å fortelle hva vi har opplevd.
For når vi lette etter noen med samme erfaringer som oss så fant vi knapt nok noe.
Vi tror at det er mange voksne som opplever å bli mobbet. Noen ganger blir man mobbet direkte, og noen ganger kan man bli mobbet uten at man faktisk merker det selv.
Dersom våre erfaringer kan hjelpe andre(noe som vi inderlig håper), så er det belønningen vår. Å hjelpe andre med våre erfaringer. Derfor gjør vi dette.
Dessverre er vi ikke ferdig med å skrive historien vår. Det er mye mer, men vi trenger å samle krefter for å skrive videre.
Lade oss opp med gode stunder og lyspunkter før vi setter oss ned foran Pc’en igjen og skriver om vår fortid som mobbeoffere.
